Mairmog

Det er det vi spør hverandre når vi møtes, i alle fall her i Slovenia…. “Hvordan har du det?” Og alle svarer “bra”, “supert”, “fint”…. mens de aller fleste av oss helt sikkert bærer på større eller mindre bekymringer.

Klart vi ikke starter en oppramsing av alt som ikke funker etter planen når vi møter Hvermansen på butikken, men av egen erfaring vet jeg at det ofte blir så vi smiler bredt og holder inne tanker og sorger for de aller, aller fleste, -kanskje tom. for oss selv.

Kanskje det hadde vært lurt å lette litt på sløret iblant, så folk ser at vi faktisk ikke er overmennesker som takler alt så greit? Eller kanskje ikke….? Ville det ha blitt for negativt og trist…?

Vel, -dette blogginnlegget vil bli en slags terapi for meg selv, så da vet dere det. Dere er herved advart; jeg vil nå prøve å få noe av det som har skjedd det siste året ned, svart på kvitt, så kan dere lese videre eller hoppe til en annen blogg hvis dere heller vil det. Det har nemlig vært et langt og tungt år, -det tyngste hittil i mïtt liv, og jeg ser nå at jeg har levd i en lykkeboble fram til i fjor. Det jeg tidligere så på som problemer var egentlig ikke mye å bekymre seg over….

Så hva har skjedd…?

Vel, jeg skal ikke gå i detaljer og det er enkelte ting jeg ikke kan skrive om fordi det involverer andre enn meg selv i for stor grad. Men vi kan jo starte med tapet av min gode venninne. Henne skrev jeg om på “gammelbloggen” min også, -min 39 år gamle bestevenninne i Slovenia, som fikk svulst i hodet for tre-fire år siden og måtte gi tapt mot sykdommen i juli i fjor. Det var vondt, både å se den siste, harde kampen og det å miste henne, snakke for forsamlingen i begravelsen hennes og å ikke ha henne å snakke med da problem etter problem meldte seg utover høsten og vinteren.

Jeg var veldig bekymret for hunden vår, som hinket og haltet og fikk dommen “hofte-dysplasi” av dyrlegen vår. Heldigvis viste det seg at det “bare” var et leddband i kneet som var røket, og en operasjon til verdi av en slovensk månedslønn og tre måneders rehabilitering, gjorde henne helt bra i benet igjen! Heldigvis!

Hele våren og store deler av sommeren ble brukt til opp-pussing av kjøkkenet og en liten utvidelse av stua, sånn at vi fikk noen få kvadratmeter mer enn våre 60m2 å boltre oss på. Det var mannfolk, støv, svette, støy og rot i huset noen uker, men så ble det heldigvis bra til slutt! Et kraftig innhugg i kontoen og et lån i banken, gjorde at vi endelig kunne skifte ut svigermors 40 år gamle kjøkkenet og faktisk få vårt eget, hurra!

Så fikk sønnen min bråk med en albansk bøllegjeng da han var ute og viste fram bygda sammen med sine fettere og kusiner som var her på besøk. De ble offer for blind vold! Det ble skikkelig ukoselig, og han fikk trusler som var helt alvorlige og virkelig grove, men som heldigvis aldri ble satt ut i live, da eldre slektninger av bøllene fikk greie på dette og fikk tatt dem i ørene.

Like ille ble det da JEG fikk trusler på livet av mannen til en av mine venninner! Denne venninnen bor et godt stykke unna meg, og vi har ikke så mye kontakt, annet enn via mail og telefon, vi møtes heller sjelden. Nå hadde mannen hennes funnet gamle, helt private mailer, hvor det kom fram at hun betrodd meg om utroskap (som lå ti år tilbake i tiden) og at hun også var glad i å ta seg en drink i det skjulte i ny og ne. Jeg løp selvsagt ikke til ham og fortalte om utroskapet og tok heller ikke betroelsene om alkoholen som et rop om hjelp. Noe jeg visstnok burde ha gjort, da det viste seg at hun faktisk misbrukte alkohol i mye større grad enn jeg kunne ha peiling på. Mannen hennes ble omtrent gal av både sjalusi og sinne over at jeg ikke hadde fortalt ham om dette, og kom med alvorlige og stygge beskyldninger, trusler om hva som skulle skje om han møtte på meg osv., og jeg fikk passet mitt påskrevet som både umoralsk ludder, dårlig mor som ikke fortjener å ha barn, elendig venninne, syk, egoist, selvopptatt, dum, og jeg vet ikke hva…..

Det var et skikkelig slag i magen å forstå hvilke problemer min venninne hadde å styre med. Hun hadde ikke fortalt meg halvparten av sannheten når det gjalt alkoholen, -om bortgjemte flasker med alkohol i garasjen, i parken, i bilen, om kjøring i påvirket tilstand, om å ha møtt opp på jobben beruset osv. Hvordan skulle jeg da kunne fortelle mannen hennes om at han burde søke hjelp til henne, hvis jeg var en av de siste som fikk vite om dette??? HAN, som har delt seng med henne de siste 20 åra burde vel først snappe opp signalene??? Jeg vet ikke engang om hun selv innså hvor stort problemet var, ettersom hun ikke betrodd meg noe om hvor alvorlig det var før det var for sent….. Plutselig ble jeg kuttet ut av hennes liv, og jeg fikk en følelse av at også hun nå så på meg som en sviker. Alle visste at Jeppe drakk og ingen visste hvorfor, hos meg var det omvendt, -jeg visste ikke at hun drakk SÅ mye, men jeg forsto bare bedre og bedre hvorfor……. Det har gått mer enn et halvt år siden den store bruduljen, -hun har fått hjelp og det ser ut til å gå bedre med henne nå, men den gode kontakten som en gang var der, er blitt borte. Hun skriver sjelden og vi snakkes aldri på telefonen, så jeg mistet to virkelig gode venninner i løpet av et par måneder…..

Så fikk pappa kreft…..mormor hadde flere stygge fall….kollegaen min på jobben oppdaget at mannen var utro og gråt daglig på min skulder…..den økonomiske krisen seg inn over Slovenia…..svigerfar ble dårlig……barna hadde ulike problemer….og en dag i vinter fikk jeg plutselig store smerter i mageregionen, rett under ribbena. Det varte ikke så lenge, men var virkelig ille da det sto på, og vi gjettet oss fram til at det kanskje var en gallesten. Jeg bestilte meg time hos legen og han tok en skikkelig grundig sjekk av meg. Han fant ikke noen gallesten, men oppdaget raskt at jeg var veldig blodfattig og at jeg hadde et kolesterol-nivå over 8…. Jeg har frosset i hele vinter, jeg har vondt i leddene, jeg har lagt på meg fem irriterende kilo og oppdaget også at jeg så mye dårligere enn før. En tur innom øyelegen viste at synet mitt har endret seg fra -3,25 til -5 i løpet av ETT ÅR!!!

Jeg har også hatt uregelmessige, lange blødninger det siste året, noe jeg har trodd kom av det psykiske presset jeg har hatt de siste månedene. En blodprøve hos gynekologen viste imidlertid at jeg har kommet inn i overgangsalderen, -45 år gammel…… :S

Nå føler jeg at begeret er fullt. Jeg har ikke engang orket å blogge, for jeg har følt at det kun har vært negative vibrasjoner og lite hyggelige ting å blogge om.

Da våren endelig kom i år, etter en lang, bitende kald vinter, følte jeg at jeg selv må ta skjeen i den andre hånden og bare prøve å gjøre det beste utav det som dukker opp etterhvert. Jeg er blitt mye eldre i løpet av det siste året, både psykisk og fysisk, -faktisk har jeg kommet inn i overgangsalderen, noe som vel også sier sitt……. Men jeg er ikke eldre enn jeg føler meg (sies det), så jeg har bestemt meg for å komme seirende ut av både den ene og den andre situasjonen. Legene har gitt meg tabletter for både det ene og det andre, -jern for blodfattighet, kolesterolsenkende piller, vitamintilskudd og østrogen/ progesteron for overgangsalderen… Jeg trenger jo snart ikke mat, for jeg spiser meg mett på piller…….

Og jeg har begynt å løpe! I rene skjære Forrest Gump-stil! Jeg har alltid gått mye, -daglige, timeslange, raske turer med eller uten hund, men har aldri likt å løpe. Men så var det en dag jeg gikk min daglige tur med radioen på ørene, da det var noe på radioen jeg syntes var så interessant. Jeg hadde kommet inn i en ca 300 m. lang tunnell på sykkelstien, da jeg mistet signalet for radioen og begynte å løpe for å få det tilbake igjen. Og så fortsatte jeg bare å løpe. Og jeg løp og jeg løp! Jeg, som alltid har hatet å løpe!! Først ble det mange gå-pauser innimellom løpingen, men det gikk overraskende fort å få opp løpekondisen, og nå legger jeg 7 km. bak meg uten pause! HERLIG! Stadig vekk slår jeg min egen rekord og det er en fantastisk god følelse å se at jeg blir sterkere og at Goldy faktisk har problemer med å holde tritt med meg!

Økonomien i landet er elendig, spesielt for oss i bygg og anlegg, så jeg må nok begynne å se meg om etter nytt arbeide. Vi er alvorlig bekymret for at firmaet som både jeg og mannen min jobber i, skal bukke under, vi har ikke kunnet ta ut lønn de siste par månedene og barna har innsett at det ikke blir mange nye vårplaggene i deres garderobe i år. Jeg ser meg om etter oversettingsarbeide for div. Firma, som har kontakt med Norge, jeg oversetter manuskriptet mitt til slovensk samtidig som jeg prøver å få det utgitt på norsk market, jeg holder på å ordne meg med en internettside hvor jeg tilbyr meg å tegne portretter på bestilling….. Kort sagt, -jeg skal ikke gi meg. What doesn`t kill you makes you stronger, sies det, men det mener jeg er en sannhet med modifikasjoner. Føler ikke at jeg er blitt noe sterkere, verken av å miste to venninner eller å ha helse- og økonomi-problemer, jeg da……

Så hva er moralen i dette blogg-innlegget?

Ikkeno! Annet enn at jeg ikke skal gi meg, og at man vokser i motgang…. Bare se på meg, -jeg blir bare større og større har gått opp fem kilo i løpet av vinteren……. :S

Hei, gamle og nye bloggvenner! Long time, no see!

Sola stråler, blomstrene spirer og frukt-trærne blomstrer her sør, akkurat som de gjorde da jeg skrev min første blogg på VGB for … hmmm, jeg vet ikke hvor mange år siden! Bloggen ble en viktig del av hverdagen min den gang, jeg var innom her og leste og skrev flere ganger daglig og trodde aldri jeg skulle bli lei. Samholdet og de nye vennskapsbandene som ble knytt var sterke, -det var nesten viktigere enn de vennskapsbåndene jeg hadde i det virkelige liv her som jeg bor.

Men så skjedde det ting både på bloggen og i livet mitt som gjorde at jeg ikke orket synet av “Mairmogs blogg” lenger. Noen jeg ikke ønsket skulle lese det jeg skrev fant meg, og jeg klarte ikke lenger å sprudle og stråle/ sutre og søke trøst, -kort sagt legge ut om livet mitt. Jeg prøvde meg på Blog-hog også men tanken på at jeg hadde en “forfølger” gjorde at jeg ikke følte meg fri til å skrive og dele det jeg hadde på hjertet….. Og blogglivet ble lagt på hylla.

Jeg har lenge hatt lyst å svippe innom dere her, selv om jeg aldri liksom kom igang på Bloghog på samme vis som på VGB. Jeg har dessuten mellom sju og åtte tusen spammer liggende på dashbordet mitt, men de håper jeg å få hjelp til å bli kvitt etterhvert…

Så kanskje jeg blir bitt av basillen igjen? Kanskje jeg får fart i fingrene og varme i tastaturet? Eller kanskje jeg rett og slett starter opp en helt anonym blogg etterhvert, hvor jeg kan skrive om det som virkelig ingen andre vet…..ting jeg tenker på, bekymrer meg for, angrer på, håper på, drømmer om og føler for, og som jeg ikke har så mange å snakke med om? Den som lever får se! Nå har jeg i alle fall vært innom dere og lagt igjen et livstegn!

God helg, alle ihop! Klem fra meg her sør!

Dette var beskjeden min atten år gamle sønn fikk for noen dager siden, mens min nieses kjæreste satt på sykehuset med en klut isbiter mot halve ansiktet og både min sønn og mine nevøer følte smerter i hode og kropp etter rå møter med albanske knyttnever. Min familie var rammet av blind vold for første (og forhåpentlig vis siste) gang.

Det det hadde vært en strålende fin dag, en varm ettermiddag og en deilig kveld. Jeg satt på verandaen med min kjære bror, hans herlige fru, vår tante, onkel og min elskede. Det er ikke SÅ ofte vi har besøk fra Norge og dette var noe vi hadde sett fram til i lang, lang tid. Skravla gikk og vi koste oss med god drikke, fersken og nyplukkede bjørnebær fra hagen. Ungdommen var ute på “byen” for å kjøpe seg noe godt å spise og for å ta igjen noe av de mange dagene og kveldene de ellers i året ikke har mulighet til å være sammen pga. de lange avstandene mellom Slovenia og Norge.

Så, midt i idyllen, ringte min eldste datter gråtende og sa at “de andre kommer snart oppover til huset og ikke bli for redd, men H. har antakelig en blåveis….” Jeg ble temmelig oppskjørtet og urolig og der kom ganske riktig en klynge ungdommer, ganske tause og bleke om nebbet tuslende opp mot huset vårt. Jeg kjente at blodet begynte å suse i ørene på meg, da jeg fikk se min nieses kjæreste med halve ansiktet oppblåst og med en stor klut full av isbiter opp mot hodet.

Jeg skal spare dere for forvirringen som oppsto før vi endelig fikk tak i hele historien men kort fortalt hadde altså våre ungdommer blitt angrepet av en gjeng fastboende albanere ned i bygda vår. På vei heim etter å ha spist, hadde de svinget innom bygdas tivoli og sto der i all uskyldighet og slo mot en bokse-maskin som måler styrken i armene, da en klynge albanere nærmet seg dem. Sønnen min kjente en av disse av utseende, ettersom han er fetteren til en av min datters klassevenninner. ”Tøffingene” av albansk opprinnelse, kom med knyttede never mot ungdommene våre, mens de spurte om de hadde lyst å måle muskel-styrke…. Min sønn og de andre trakk seg unna og sa at de ikke var interessert, men bøllene fulgte etter dem og begynte å klø på min 20 år gamle niese, mobbe kjæresten hennes pga. hans frisyre osv. De yppet spesielt mot ham og da han løftet hendene over hodet og sa at han ikke var interessert i å sloss, tok rett og slett en av albanerne og slo til ham av all kraft i høyre halvdel av ansiktet/hodet, mens en annen dæljet til ham i nakken. Sønnen min dyttet en av gutta unna, noe han tydeligvis ikke skulle ha gjort, for nå var helvetet løs og det ble slossing og dytting på alle kanter.

Da de kom seg unna, hadde noen av de mange øyenvitnene kommet med is til H. Ingen hadde turt å bryte inn, -de hadde nok dårlig erfaring med denne typen personer fra før, men det var på et vis godt å vite at flere voksne hadde fått med seg det som hadde skjedd. Dattera mi gråt hysterisk da vi ringte politiet. Hun var jo den eneste som visste hva en av albanerne het og frykten for hevn var stor. Det haglet inn trusler på telefonen hennes, både skriftlig og muntlig, men etterhvert forsto hun at dette rett og slett ikke kunne gå uten å kontakte politiet, og hun oppgav en av bøllenes navn. Politiet ble jo dessuten også kontaktet av sykehuset da mannen min kjøret H. dit for å få tatt røntgen av hode og nakke. Da politiet fikk høre guttens navn, bare sukket de og ristet på hodet, -det var tydelig vis ikke første gang de hørte det navnet…….

Men da det vi trodde var det verste var over, begynte det virkelige marerittet. NH, den gutten min datter kjente til, kontaktet henne på Facebook, og tvang henne til å få sønnen min til å overta tastaturet. Samtalen dem imellom kan ikke beskrives med andre ord enn: skremmende, opprørende og vond. NH startet samtalen med å skrive at han og kompisene hans skulle drepe hele familien vår…… Deretter haglet det inn med trusler og bannskapsord, -halvt på slovensk halvt på albansk. ”Vi to skal møtes og du skal få gjøre opp for deg ditt svin. Jeg skal knuse hjernen din og du skal spy blod. Du kommer aldri til å få gå trygt rundt her i bygda lenger. Du rørte fettern min, -det skal du få svi for! Jeg skal kontakte alle mine venner og slektninger og vi skal vente på deg rundt hvert hjørne, -når du kommer fra handballtrening, fra skolen, når du er på stranda, ute med mopeden eller i butikken. Bare vent, det er ikke slutt ennå, -vi skal knekke og knuse hvert ben i kroppen din…..” Jeg tok kopi av samtalen etterpå, for å ha dette svart på kvitt, i tilfelle vi skulle få bruk for det i kontakt med politiet…… Jeg leser at sønnen min prøver å roe ham ned og skriver at han ikke er interessert i verken å møte ham eller å sloss med ham. At han ønsker å legge dette bak seg og at det eneste han gjorde var å dytte unna en av gutta for å forsvare slekta si.

Men NH var helt ukuelig og krevde at de to skulle møtes til et ”oppgjør”, bare de to. Til slutt gikk sønnen min med på at de kunne møtes, -i gata vår, på høylys dag, -bare de to.

Og neste dag sto gutteslampen i enden av gata vår og ventet. E gikk ned til ham og plutselig kom en moped med to albanere susende, to andre slamper kom krypende fram fra en busk mens en femte kom fram fra en hekk…… Plutselig sto det SEKS albanere der, ikke en…. Sønnen min hadde også sine mer eller mindre skadde slektninger i nærheten og jeg hadde avtalt med min bror at han skulle holde seg i nærheten, for sikkerhets skyld. Jeg så for meg både knivstikking og utslåtte tenner på forhånd, og det er ikke godt å si hva som ville ha skjedd om ikke min store, kraftige bror hadde dukket opp. Men selv mot ham var snørrkvalpene ukuelige! De sa rett ut at det hadde kommet for å slåss og prøvde tom å yppe på bank mot HAM og at det ikke var slutt på denne saken ennå. Sønnen min, E, skulle aldri mer få føle seg trygg i heimbygda si…….

Det ble ikke mye søvn på meg de påfølgende nettene og jeg ble rett og slett hjemme fra jobben den først dagen etter angrepet, for å passe på barna mine. Jeg har tre barn og den yngste er bare 9 år, -enn om noen av disse bøllene gjorde henne noe for å ta hevn på sønnen min…? Enn om noen knuste rutene og satte fyr på huset vårt? Enn om de virkelig angrep sønnen min og gjorde alvor av truslene om å slå ham i filler….? Enn om noen drap hunden vår? Enn om de tok en av jentene mine…..? Enn om ….? Enn om………?

Jeg ba instendig sønnen min om ikke å gå noe sted alene de nærmeste dagene og at han måtte avtale med handballkompiser at de kunne følge ham fra treningen til bilen, for sikkerhets skyld. Da kontaktet E en av de største handballgutta, som også trener kick-boksing, og fortalte om det som hadde skjedd. Til alt hell ser det ut for at mine bønner ble hørt, for denne gutten kjente faktisk den eldste broren til NH, bølla som skrev truslene til sønnen min!! Vi KUNNE risikert å få hele slekta hans på nakken, men det kom fort fram at hele familien var SÅ lei av alle bøllestrekene denne 16åringen hadde stelt istand etter at de kom til Slovenia. Han hadde ødelagt SÅ mye for dem ved å oppføre seg så dårlig at storebroren lovte at om ikke HAN klarte å roe ned 16åringen, skulle han kontakte sin far, som nok skulle vise sønnen både stjerner, sol og måne…….

Nå har det gått mer enn ei uke siden den forferdelige kvelden og det ser heldigvis ut for at sønnen min likevel skal kunne leve et normalt liv i heimbygda si. Håper vi!!

Oj, -dette ble langt, men jeg måtte bare få hele storyen ned på papiret (lap-topen). Det har vært en vår fylt av følelser og flere trasige opplevelser, toppet av sorgen jeg føler over det ubegripelige angrepet i Oslo og på Utøya. Det har vært bekymringer over min venninne med hjernesvulst, tunge tanker rundt økonomien i firmaet hvor både min mann og jeg jobber, jeg har vært bekymret for hunden vår, som har hatt store smerter i et ben…. Ungdommene mine har hatt div. å slite med på skolene sine, en del stress med yngstedatteras Sloveniamesterskap i hip-hop (hvor hun ble fratatt andreplassen pg.a. en reknefeil) og EM i Danmark (en fin opplevelse, forøvrig!), bekymringer rundt 16åringens omgangskrets, stor sorg over min tidligere nevnte gode venninnes altfor tidlige død, hennes begravelse, en annen venninnes skilsmisse, vi har hatt (og har fortsatt) bygge-arbeide her hjemme…
Så skulle vi endelig glede oss over besøk fra Norge, -og så måtte vi kjøre en av dem til sykehuset pga. blind vold i vår ellers så fredfulle og herlige hjembygd!

Jeg vet at dette ikke er noe å rope over seg for, sammenlignet med det som skjedde på Utøya og i Oslo på fredag. Men i min verden var dette et mareritt, som jeg håper jeg aldri vil oppleve igjen!!!!

Som noen av dere vet, har hunden min, Goldy, hinket og hatt vondt i en labb i flere uker nå. Dyrlegen hadde sterke mistanker om hofte-dysplasi, som jo er en trasig diagnose å få… Men så dro vi til en spesialist et par timer lenger inn i landet, og han slo fast at snuppa hadde avrevne leddband på kneet på høyre baklabb! Dette skulle det la seg gjøre noe med, og 15.6. ble satt som D-dagen…..! Dagen for operasjon av kneet!

Goldy var IKKE særlig avslappet, og ville heller bare gå heim hun, like godt først som sist……. Men nå var det ingen vei tilbake….

Klokka 11.30 ble det tatt blodprøver av henne, tempen ble målt (til hennes store irritasjon….) og hjertet kontrollert. Alt vel og dermed var hun så å si klar til å bli skåret i….. -Etter å ha fått barbert leggen, så klart..!

Det var ei svimmel og medtatt snuppe som kom sjanglende, med hjelp av to “sykesøstre” etter å ha sovet av seg “rusen” noen timer senere. Hun var IKKE særlig lystig, men så på meg med sine store, brune øyne som om hun ville si “Hvorfor lot du dem gjøre dette med meg, da, matmor…?”

Legen gav oss lange og mange instruksjoner om hvordan Goldy skal behandles de nærmeste ukene. “Hadde hun vært et menneske, ville hun ha ligget i tre døgn på intensivavdelingen”, sa han…. Hun får ikke lov å gå på turer og i trapper i tre uker og først om ca seks uker kan hun få lov å løpe og herje og kose seg på turene våre. Sukk… Så Goldys hverdag ser nå sånn ut: Soving, spising, drikking, tissing i hagen, soving….. osv. Det er varmt og det klør helt tydelig i såret, men hun er tapper….. Støttegipsen ble tatt av etter tre dager, og da så såret sånn ut……. Et skikkelig stort kyllinglår dette…..!

Det går jo an å ligge sånn og se på TV også…. Og så blir man jo ekstra dullet med da, når man er så stakkars….! Vi satser på at vi har ei sprudlende sprek og glad Goldy-snuppe om noen uker her igjen…!

Akk, så er nok ei helg til ende, -ei god helg med flere hyggelige opplevelser!
Først kom yngstedattera heim etter ei uke på skoletur med klassen sin, og hun hadde selvsagt tusen ting å fortelle! Ikke lenge etter, dro gemalen og jeg til Ljubljana, sammen med to gode venner: på STING-konsert! Mannen min fikk nemlig to billetter til denne konserten fra disse vennene i 50årsgave!

Her ventet vi spente på at Sting skulle komme opp på scenen! Bare noen få minutter igjen nå!

Fulle av humør og stemning, satte vi etter konserten kursen mot kysten igjen, men stanset en times tid i Koper og tok en liten drink, før vi dro hver til vårt. Da var klokka blitt 01.30 og vi var godt fornøyde med helgas konsert!

Men det betydde jo ikke at det var slutt på helga! Nesjda, -tvert imot, kan man si, -dette var bare begynnelsen! Lørdag hadde barna noen venner på besøk og i 13-tiden dro vi på piknik med noen slektninger. Det ble grillet og skravlet, vi spiste, lo og slappet av i vakre omgivelser og fikk ladet opp batteriene våre igjen.

Søndag formiddag tok ei venninne og jeg med oss de yngste barna våre på stranda et par timer. Selv om vi bor her sør hvor det er sol og varme storparten av våren og sommeren, er det egentlig ikke ofte vi direkte SOLER oss, så nordmenn som kommer hit er gjerne brunere enn oss! Nå badet og kjølte vi oss ned litt, barna lekte og vi damene skravlet, -som vanlig! Men så måtte jeg heim og lage middag, henge opp klærne som lå i vaskemaskinen osv. osv., for etterpå hadde jeg enda en oppgave; Gressklipping! I 2-3 timer gikk jeg med gressklipperen foran meg og musikk på øret (som jeg nesten ikke hørte noe av, fordi det var så mye bråk fra klipperen…), og fikk svettet skikkelig ut! Litt solbrent på ryggen ble jeg også, og selvsagt litt oppskrapet, der jeg klippet mellom, under og rundt alle frukt- og oliventrærne……….!

Goldy ventet glad på meg og ville GJERNE gå en liten tur med meg etterpå…. Hun må være veldig forsiktig med å gå og løpe nå for tiden, for hun har et avrevet leddbånd på høyre baklabb, stakkar og på onsdag venter operasjon….!!! Så vi ruslet oss en liten tur vi to, sånn at hun fikk gjort det nødvendigste. Men jeg ser at hun savner de skikkelig lange turene hvor hun får løpe og herje og leke med de andre hundene….. Det gjør jeg også, så vi gleder oss begge to, til at operasjonen og rekonvalensen er overstått og til at hun blir den gode gamle Goldy-pia som kan nyte livet og naturen rundt seg sånn som før!

Det er en sang som durer og går på alle radiokanaler her i Slovenia og jeg begynner å bli mektig lei av den nå. Faktisk går den meg sånn på nervene at jeg skifter kanal når den dukker opp……. Melodien er okei den, egentlig, men teksten…. !?! For hvordan kan en mann synge noe sånt til kjæresten sin uten å være litt gal?

I wish you smelled a little funny
Not just funny really bad
We could roam the streets forever
Just like cats but we’d never stray
I sometimes wish you were a mermaid
I could raise you in the tub at home
We could take a swim together
On weekly day trips to the bay

Han skulle altså ønske at kjæresten hadde stinket skikkelig så de kunne streife gatelangs som løskatter… eller nei forresten, -han ombestemmer seg og skulle ønske hun hadde vært en havfrue, -altså uten bein, så han kunne ha henne i badekaret heime og kanskje ta en dukkert i sjøen i helgene…..

Oh you and me
It would be only you and me
Oh you and me
It would be only you and me

Jada, jada, BARE du og jeg, (altså han og hun) -sånn at ingen andre skulle få se på henne det da….? Snakk om sykelig sjalu type!!!

I wish you were a little bigger
Not just big but really fat
Doors you would no longer fit through
In my bed you would have to stay
I often wish that you had feathers
I’d keep you in a giant cage
All day long I’d sit and watch you
I’d sing for you and that would be okay

Det blir ikke noe bedre når han finner ut at han skulle ønske at hun var skikkelig feit sånn at hun ikke engang klarer å komme seg ut av huset! Eller tom. at hun hadde fjær og kunne sitte pent i et bur hele dagen
mens han sitter på utsiden og SER på henne!!! Jeg får helt frysninger!! Dette er jo HELT sykt!!!

Oh you and me
It would be only you and me
Oh you and me
It would be only you and mePeople say there are plenty of fish
In the sea, baby, all I do is wish

I wish you were a little slower
Not just slow but paralyzed
Then I could plug you into a socket
So you could never run away
I really wish that you were smaller
Not just small but really really short
So I could put you in my pocket
And carry you around all day

Så klikker det helt for fyren, for nå ønsker han at hun var litt tregere… nei forresten, -LAMMET!! Sånn at hun ikke kan komme seg unna ham!! I tillegg burde hun være så liten at han kan putte henne i lomma si!!! Er det bare jeg som reagerer på dette? Er dette en romantisk sang, eller er det en gal manns jamring!?!

Oh you and me
It would be only you and me
Oh you and me
It would be only you and me
It would be only you and me
You and me
You and me

Skjønner jo at fyren må være sykelig forelska for å finne på noe sånt og joda, jeg HAR sans for humor , men likevel syns jeg denne sangen er bare EKKEL………:P !!

Oj, da var sannelig ei uke forbi siden sist jeg skrev noe her inne! Skjønner ikke hvor tiden blir av og hvordan dere rekker å blogge så mye, folkens! Det er ikke det at jeg ikke har noe å fortelle om, tanker å dele, følelser som bobler over og temaer jeg gjerne skulle ha diskutert med andre. Det er bare det at jeg ikke rekker å sortere tankene og bearbeide inntrykkene før det dukker opp noe nytt som krever meg med hud og hår……

Sloveniamesterskapet i hip-hop, som jeg skrev om i forrige innlegg, slet meg litt ut forrige helg og jeg trengte et par døgn på å jobbe meg gjennom spenningen, gleden og skuffelsen den påførte min datter. Men nå har vi lagt det bak oss, vi ser framover og gleder oss stort til EM i Danmark om en måneds tid! Snuppa mi fikk dessuten et langt brev med beklagelser og unnskyldninger fra det slovenske danseforbundet, og det var jo forsåvidt et fint, lite plaster på såret…

På mandag hadde yngstepia opptreden med sangkoret sitt og det var igjen ei stolt mamma og en kry pappa som kunne overvære den fine konserten i en varm skole-sal!

Onsdag var det igjen tid for sterke opplevelser og følelses-systemet mitt svingte fra spenning til overraskelse, glede, sorg og hjelpeløshet i løpet av få timer. Allerede i 6-tiden kjørte vi hjemmefra mot innlandet, hvor Goldy hadde time hos Slovenias største spesialist på Hofte-Dysplasi. Røntgenbilder hadde jo vist at hinkingen hun har slitt med de siste tre månedene, antakelig har oppstått pga. hoftesmerter og HD. Da vi kom fram i 8.30-tiden, så dyrlegen straks at hinkingen hennes ikke hadde sine røtter i hoftene men i kneet! Og nye røntgenbilder viste at stakkars lille Goldy har avrevne leddbånd i kneet i høyre baklabb! Dyrlegen forklarte oss på en skikkelig måte hva som hadde skjedd og hva han vil anbefale oss å gjøre, så nå venter det “oss” en operasjon i kneet den 15.juni! Etterpå skal hun bli så god som ny igjen og vi gleder oss stort over at det i det minste ikke er HD hun har, noe som jo er en verre diagnose å få, tross alt!

Etter at vi var ferdige hos dyrlegen, kjørte vi til min gode venninne D. og hennes familie. Det har gått ca et halvt år siden sist vi var hos dem og da hadde vi det koselig sammen, ved å gå i skogen og plukke kastanjer, som vi senere grillet i hagen deres. D hadde da hatt sin tredje operasjon på hodet, da en godartet svulst igjen var blitt fjernet. Hun hadde litt problemer med balansen. Og synet på et øye, samt hørselen på et øre var blitt borte, men hun var ved godt mot. Siste gangen jeg fikk tak i henne på telefonen, (for halvannen måned siden) virket hun veldig forvirret og rotet en del med språket. Det gjorde hun da jeg senere kontaktet henne på msn også……og så opphørte all kontakt. Jeg fikk ikke lenger svar på smser, mailer og telefon-oppringinger, og til slutt kontaktet jeg mannen hennes. Han forklarte at tilstanden hadde forverret seg drastisk og bilder han tok i påska viste at hun var blitt tydelig svekket. Svulsten hadde vokst igjen og spredd seg så mye at legene ikke tar sjansen på å operere henne…..

Mens mannen min og jeg ventet på at D og mannen skulle komme heim fra legesenteret, snakket vi litt med nabodamen deres, som gjorde oss oppmerksomme på at D. var blitt veldig dårlig og at hun bare i løpet av de siste par ukene hadde mistet så å si all kraft i og kontroll over kroppen/ansiktet, hun klarer knapt å svelge og har store problemer med å gjøre seg forstått. Det var barna deres som først kom heim, -15åringen på sykkel og de to småjentene på 5 og 7 år kom med bestefaren. Jeg omfavnet barna og hadde en fin lekestund med de (tilsynelatende) bekymringsløse små, søte jentene, innen vi hørte bilen med D og mannen hennes komme. Jeg vendte ikke oppmerksomheten bort fra barna med det samme, -jeg fortsatte å dytte dem på dissene, kile dem og leke, le og tøyse med dem, og lot som ingenting da jeg så at D ble trillet inn i hagen. I rullestol. Jeg måtte svelge hardt og få kontroll over stemmen, før jeg sa til jentene at jeg skulle hilse på mamman deres. Jeg gikk mot min kjære venninne med åpne armer og omfavnet henne. Hun klemte meg lenge, kilte meg i halskroken, som hun alltid har brukt å gjøre, mens jeg bare hvisket “Kjære D, så glad jeg er i deg…..” Jeg måtte tørke bort noen tårer før vi slapp taket i hverandre og jeg strøk henne over kinnet.

Det var så trist, så trist å se denne ellers så flotte, sterke, naturlige, bestemte, snille, gode, gjestfrie og herlige jenta så redusert. Mange kilo hadde rast av henne, hun var klippet helt kort kort og mimikken i ansiktet var helt borte. Mannen hennes gav henne noe å drikke fra en barnekopp med tut, men omtrent halvparten randt forbi, fordi hun ikke klarte å svelge unna….. Det ble noen både triste og gode timer på samme tid. Det var stort sett jeg som sto for snakkingen, og da jeg forsto at hun ikke trivdes på daghjem, hvor hun nå må være mens mannen er på jobb, foreslo jeg at JEG kanskje kunne komme og være der med henne noen dager…… Hun klemte handa mi, så intenst på meg med det øyet som hun ikke har mistet synet på og stønnet fram et “jaaaaaa”. Det var helt tydelig at hun kjente meg igjen, for hun sa flere ganger navnet mitt og da hun var så uheldig å tisse på seg, ville hun at jeg skulle skifte på henne, -ikke mannen…

Vel, for å gjøre en lang histore litt kortere; for et par dager siden ringte jeg mora hennes, som mente at det vil bli altfor tungt for meg å være alene med D. Hun sa at hun har tilbragt de siste tre helgene hos dattera si, sånn at mannen får litt tid med barna, men at det er veldig krevende, og at hun trengte hjelp med å få henne på do, i badekaret, til å skrifte på henne og få i henne maten. Bare det å få i henne medisinen er vanskelig, fordi hun har så tungt for å svelge. Så vi ble enige om at jeg kanskje kan komme for et par dager den 15.juni, når vi likevel skal til den kanten av landet med Goldy (som skal operere kneet sitt der da), for da skal også D sin mor være hele uka hos dattera sammen med D`s søster. Da kan vi tre hjelpe hverandre mens D sin mann er på et seminar noen dager. Og det er klart jeg vil det! Jeg vil jo så gjerne GJØRE noe for min venninne, -være til hjelp for henne, prate med henne, lakkere neglene hennes, høre på yndlingsmusikken vår sammen med henne, trille henne en tur og bare VÆRE der……..

Mens jeg ennå KAN gjøre noe for henne…….

Endelig var den lenge etterlengtede dagen her, 28.mai! Vi hadde alle sovet ganske urolig om natta og var spente for det som ventet oss senere denne dagen, nemlig Sloveniamesterskapet i hip-hop! Vår ni år gamle datter, Sandra, har trent dans i snart seks år og har konkurrert i hip-hop de siste to åra. Men dette var hennes første sloveniamesterskap.

Klokka 06.25 satt vi allerede i bilen, på vei mot Ljubljana, -litt trøtte men spente. Mamman var, som før alle konkurranser, mest spent og nervøs for at ikke dattera skulle bli skuffet over resultatet. Selv krever vi ikke annet når det gjelder våre barns hobbyer, enn at de er lykkelige og fornøyde med seg selv med det de holder på med, men littjsnuppa er perfeksjonist og streber mot høye mål og gode resultater med alt hun holder på med. Alle mødre ønsker vel at barna skal være lykkelige, så jeg håpte inderlig at hun skulle være fornøyd når vi noen timer senere skulle kjøre heim igjen.

Snuppa mi danset kvartfinalen og kvalifiserte seg, som ønsket og forventet, til semifinalen. Hjertet dunket raskere og pulsen steg, -ville hun kvalifisere seg også til finale? Og det gjorde hun!! “Give me five, Sandra!” Så glade vi var! Jeg løp bort og gratulerte henne med et fantastisk resultat så langt og pulsen steg enda mer! Vi var så lykkelige og fornøyde og som hun selv sa: “Det betyr at jeg har kvalifisert meg til Europamesterskapet i Danmark og at jeg har vunnet over minst 22-23 jenter på Sloveniamesterskapet (i tillegg til alle dem som jo faktisk ikke kvalifiserte seg til Sloveniamesterskapet)!” Hun strålte av lykke!

Da de skulle offentliggjøre resultatet, forventet vi at hun skulle havne på 6. eller 7.plass av de åtte som hadde nådd finalen, men da de ropte opp den ene jenta etter den andre, og vi så at hun ikke var verken nummer 8, 7, 6, 5, 4, 3 hylte jeg av glede og forventning!!! Først da pokalen for ANDREplass skulle deles ut, ble Sandras navn oppropt! Tårene trillet av glede hos meg, for jeg så jo også hvor sprekkferdig hun selv var av både glede og stolthet, der hun sto på pallen og løftet pokalen over hodet, mens fotografene knipset og TV-folka filmet..! Så lykkelig!! Vi ringte straks til besteforeldrene og sendte sms til Norge; “Sandra kom på ANDREPLASS!”

Vi kjørte til en restaurant og feiret det uventet gode resultatet og snart fortsatte vi kursen heimover, mot kysten. Men så ringte mobiltelefonen…. Det var trenere vår, Mirna. »Dessverre har jeg dårlige nyheter…..« sa hun. »Det har oppstått en feil, en misforståelse…. en reknefeil ved poengutrekningen i finalen. Sandra kom ikke på andreplass likevel. Hun var nummer sju…..« Vår lykkelige lille dansejente, som fortsatt satt med pokalen i hendene i baksetet, skjønte med en gang at det var noe galt, selv om jeg prøvde å holde stemmen rolig og heller ikke sa noe som skulle røpe de sjokkerende nyhetene jeg hadde fått. »Hva er det, mamma? Hva har skjedd?«

Med tilgjort rolig stemme, sa jeg »Ehh, ingenting, ingenting, -det var bare …..ehhh… noe tull med poeng-utrekningen….« Jeg kjente at jeg ble rød og svett og at jeg fikk en stor klump i magen, -hvordan forklarer man sin niårige datter at hun likvel ikke var nest-beste danserinnei landet i sin aldersgruppe, -at hun kanskje blir nødt å levere tilbake pokalen og at hun ikke hadde kvalifisert seg til verdensmesterskapet likevel (kun de fem beste går videre til VM) ettersom hun havnet på sjuendeplass?

Hun er ikke dum, min Sandra. Hun forsto straks hva dette betydde. Tårene begynte straks å trille mens hun ynket seg og nærmest pep »men hva slags plass kom jeg på da, mamma? På 4.? Eller 5.?« Jeg sa at jeg ikke vet, jeg ønsket ikke å fortelle det. Det var nok for henne da å få vite at hun hadde mistet 2.plassen og at og at hun som hadde kommet på førsteplass faktisk egentlig var på femteplass….. Hun gråt utrøstelig og jeg prøvde å holde meg så rolig som mulig. »Du har jo uansett kvalifisert deg til Europamesterskapet, vet du, Sandra mi! Og bare det at du kom til finalen, var jo helt fantastisk. Vi er kjempestolte over deg og for oss er du uansett den beste!«

Så fryktelig lei meg jeg var! Ingenting er verre for ei mamma enn å se at barna har det vondt! Aller helst ønsket jeg å gråte selv, men jeg holdt tårene tilbake. Da vi kom heim, tok jeg henne med meg til det store butikksenteret i nærmeste by, hvor vi trøsteshoppet shortser og T-skjorter, vi kjøpte oss is og popcorn og prøvde å tenke på noe annet enn Slovenia-Mesterskapet. Da vi kom heim ville hun ikke se på opptakene fra mesterskapet, noe som var et dårlig, men høyst forståelig, tegn. Vanligvis er det det første hun gjør etter alle opptredener og konkurranser hun har vært med på; å se på opptakene, uansett hvor seint det er når vi returnerer. Det har i skrivende stund gått mer enn 33 timer siden vi kom heim fra Ljubljana, men hun har fortsatt ikke ønsket å se verken opptakene eller bildene fra Slovenia-Mesterskapet.

Det var veldig tungt for henne å sovne i går kveld. Tårene ville ikke slutte å trille men tilslutt gråt hun seg i søvn mens jeg strøk henne over håret og ryggen og prøvde å trøste henne så godt som jeg kunne. Tilslutt gråt jeg selv også. »Hvem er den tosken som har lekt seg med min lille datters følelser? Hvordan kan de, på SloveniaMesterskapet, unne seg å gjøre noe sånt? Hvordan kan det i det heletatt skjer i år 2011, når man ikke trenger å rekne ut noe selv fordi vi har maskiner som gjør det for oss. Skammelig! Skammelig!

Det river meg i hjertet å se at noen av mine tre barn har problemer, at de har det vondt eller er triste. Den sorgen de påførte min datter er utilgivelig!! Jeg skjønner at det er menneskelig å feile, men hvis de har en person som rekner ut poengsummen, kunne det kanskje være en ide å ha TRE som kunne kontrollere at alt går riktig for seg neste gang, FØR vinnerne blir oppropt og premiert??!!

Jeg er sint, skuffet og trist. Ikke på grunn av Sandras resultat, men på grunn av folka i det slovenske danseforbundet, som ikke engang hadde baller til å ringe oss selv og beklage det som hadde skjedd. De lot treneren få det utrivelige oppdraget å ringe oss for å gi oss den ukoselige nyheten. Hun kunne dessuten fortelle oss i dag at nøyaktig det samme skjedde i SM i fjor også!! Det er jo helt utrolig at det er MULIG!

Den dagen som kunne ha vært en glad og lykkelig dag, da Sandra havnet på sjuendeplass i SM, endte med å bli trist og skuffende. Som Sandra selv sa; »jeg er ikke trist eller sint fordi jeg ble sjuende, jeg hadde jo ikke forventet mer enn det. Jeg er sint og trist fordi jeg ble SÅÅÅ glad og fordi alle gratulerte meg med andreplassen, -som ikke var min.«

Jeg legger ved et bilde som viser verdens lykkeligste jente med pokal, diplom og de to trenerne hennes og et bilde av verdens mest triste jente, som var redd for at hun skulle bli nødt å levere tilbake pokalen. »Ta et bilde til av meg, mamma« sa hun »så jeg kan ha det til minne om pokalen« Men før jeg rakk å trykke på avløseren, begynte underleppen igjen å dirre og øynene ble fylt av tårer. Disse bildene og en lang mail, skal jeg sende til det slovenske danseforbundet, og jeg håper de legger merke til forskjellen på ansiktsuttrykket også… Og at de vil huske dette til neste år et mesterskap skal organiseres!!

PS: Pokalen fikk hun til slutt beholde, som “plaster på såret”………

Helga er over og mandagen er her igjen, og jeg må si det var ei god helg! Selv om jeg har fått gjort en masse nytte for meg, føler jeg meg utkvilt og fornøyd og har kommet godt igang med den nye uka!

Fredag ettermiddag ble det arrangert “Skolens Talenter”, ala “Norske talenter” på skolen til min yngste datter og duverden, jeg er skikkelig imponert over hvor mange flinke, talenterte barn som stilte opp med både dans, sang og instrumenter!! Han som ledet Talent-showet er også en kjekkas, så vi hadde noe okei å kvile øynene på også mellom innslagene!

Etter instendig ønske fra Effy kommer det her et par bilder av kjekkasen vår: